Utstasjonerte forventer at returen til hjemmelandet vil være problemfri, logikken: "det kan ikke være noe problem å flytte hjem, det landet kjenner vi jo" er vanskelig å rokke. Allikevel er det slik at et år etter retur, regner mange repatriering som den tøffeste delen av hele utstasjoneringen. Prosessen er preget av tre faser.
- Stjernefasen
- Sigende realitet
- tilpassning
Stjernefasen preges av høy aktivitet og stor interesse fra venner, familie og kjente. Flyttelasset skal på plass, hus skal settes i stand, barn skal begynne på skole og gjenoppta kontakt med venner. Kollegaer på jobb viser interesse for utenlandserfaringene i lunsjen. Alt er ikke bare positivt: Frustrerende møter med norsk byråkrati, regler på skole og prosesser på jobb kan sette sitt preg. Men dette møtes gjerne med samme problemløsnede holdning som de utstasjonerte ble flinke til i utlandet.
Sigende realitet inntar gradvis ettersom livet faller på plass og det er færre oppgaver som må løses. Dageliglivet preges gjerne av et vakuum. Arbeidstaker, som var vant til å være litt spesiell eller unik i utlandet, er nå kun en av mange likemenn; dog uten lokalkunnskapen som har videreutviklet seg i Norge. Ofte er ikke en relevant stilling ledig. Som en repatriert arbeidstaker beskrev det: "Jeg har en lønn fra selskapet, bare ikke en jobb". Ledsager begynner å oppdatere CV'en og sette seg inn i nye jobbsøkerprosesser, som har endret seg drastisk fra sist prosessen ble gjennomgått. Barn oppdager at livet, både faglig og sosialt, har fortsatt i en litt annen bane enn sin egen. Hele familien merker at goder de ble vant med i utlandet ikke lenger er tilgjengelig.
Tilpassningsstadiet preges av at arbeidstaker finner en interessant og relevant stilling hos arbeidsgiver, hvor det er muligheter til å bruke kompetanser utviklet i utlandet. Ledsager finner en jobb som virker meningsfylt og kommer inn i et sosialt miljø. Barn tilpasser seg skolemiljøet og lærer å fokusere på de fagene de er relativt svake i. Familien finner også andre goder å verdsette, som erstatter de som var i utlandet.
Hvor lang tid det tar en repatriert arbeidstaker, med eller uten familie, å nå tilpassningsstadiet varierer. Flere opplever at det tar mellom ett og to år, noe som er en stor stressfaktor, som også kan bidra til en følelse av misnøye med selskapet. Tilsvarende får ikke selskapet utnyttet den ansattes fulle potensialet før de når dette stadiet. For familier med barn og tenåringer kan det være kritisk for utdannelsen at prosessen går raskt og de rette valgene tas. Feil valg kan, i beste fall, resultere at ungdom må ta opp eksamener, i verste fall vil muligheter være stengt.
ASC tilbyr kurs for returnerte arbeidstakere og familier for å bevisstgjøre prosessen rundt retur og gi bistand i hvordan møte forskjellige utfordringer på best mulig måte.
|
